Den norske redningspakka mot barnefattigdom er et tverrpolitisk tiltak som tilbyr akutt lindring mot den brysomme barnefattigdommen. Gjennom sitt velkomponerte innhold av bl.a. knapper og glansbilder, smuler fra de rikes bord og plaster på såret, får de fattige barna med dette et kjærkomment halmstrå å klamre seg til.
Norge i dag: 1 av 10 barn vokser opp i fattigdom.
Politikerne velger å møte barna med plastringstiltak – tafatte forsøk på å lindre eller gjøre det litt lettere å være fattig.
Barnefattigdomsproblemet er et stort sår som trenger mer enn knøttsmå plasterlapper for å gro. Hvor er den politiske viljen til å kjempe for gode oppvekstvilkår for barna og for framtida?
Det å vokse opp i en fattig familie gir ikke nødvendigvis store sår, men det kan gi sår som aldri gror.
Forskning viser at fattigdom gir økt risiko for psykiske og fysiske problemer. Det er høyere forekomst av astma, allergi og eksem, hodepine, mage- og ryggsmerter hos barn i fattige famililer.
Mange av de fattige barna opplever sosialt utenforskap og føler seg ensomme. Lykkepiller i form av en sommerleir eller en fotballskole kan være hyggelig nok, men er kun symptombehandling med begrenset effekt. De tar ikke bort den vonde klumpen i magen.
Selv med et statsbudsjett på over 1300 milliarder kroner i året klarer ikke politikerne å finne de nødvendige kronene for å gi barna våre en tryggere oppvekst.
De har i stedet vært opptatt av å dele ut skattelettelser med raus hånd. Når det samtidig kuttes i ordninger for folk som har det vanskelig, er syke og har lite, er det ikke rart at de sosiale forskjellene i Norge øker. For eksempel oppjusteres ikke barnetrygden med prisutviklingen. Beløpet har stått stille siden 1996 og utgjør nå bare smuler i barnefamilienes økonomi; noe som går hardest utover de som har minst fra før.
De rike blir stadig rikere og de fattige fattigere. Det er dokumentert at økt ulikhet fører til mer sosial uro, reduksjon av den økonomiske veksten og lavere tillit til hverandre.
Økt ulikhet fører i det hele tatt til et mindre velfungerende samfunn. Det store flertallet i Norge ønsker stadig mindre økonomiske forskjeller mellom folk (kilde: Tankesmien Agenda), og om lag 80 % mener norske myndigheter har ansvaret for å gjøre noe med barnefattigdommen i Norge (Kilde: Batteriet/SF). Ved å oppjustere livsoppholdssatsene til et anstendig nivå (SIFO-satser) sikrer vi at barnefamiliene ikke blir avspist med knapper og glansbilder.
Innføring av universell barnetrygd i Norge etter krigen var ment å minske forskjellene i levestandard.
Politikerne ga et signal om at barna var verdt å satse på. Dessverre har ikke dette initiativet blitt fulgt opp av de ulike regjeringene de siste 20 åra. Barnefamiliene går glipp av rundt 7,5 milliarder kroner i året ved at barnetrygden ikke har blitt oppjustert med prisutviklingen siden 1996. Barnetrygdens utdaterte nivå gjenspeiles i at den sosiale mobiliteten er tilsvarende lav: er du født i en fattig familie, er sannsynligheten større for at du selv også blir fattig.
Johan Lothe er pressetalsmann for kampanjen 1av10barn.no, og representerer Wayback i Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge.
Tea Skogsrud er prosjektleder ved Batteriet,Oslo, en virksomhet i Kirkens Bymisjon. Batteriet er et ressurssenter for organisasjoner i kampen for sosial rettferdighet, og er sekretariat for Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge.