Tre år

Av Anne Rita Andal, Leieboerforeningen

Tre år – et halvt liv for et lite barn. På tre år begynner hun i sin nye barnehage, får minst fem venner, blir kjent med kassadama på butikken, tegner på veggen på soverommet hun deler med storebror, lærer seg hvilken knapp hun skal trykke på i heisen, lærer seg å klatre opp stigen til sklia på lekeplassen, og hun begynner å glede seg til hun skal bli skolejente på samme skole som storebror og de andre søsknene.

Men så sier mamma en dag at de skal flytte. Mamma smiler og sier at det blir spennende, at det er en lekeplass som er større enn den gamle der, at i den nye barnehagen har de kaniner. Men selv om mamma smiler, så ser hun at mamma er lei seg. Og storebror er sint. Han gråter og roper stygge ting til mamma. Da gråter lillesøster også, og roper stygge ting til mamma. De flytter, i sommerferien. Mamma sier at det er så dyrt å flytte, så de kan ikke reise på ferie. De drar til Tusenfryd, og tar med matpakke. Og en dag drar de til Hovedøya. Lillesøster syns Hovedøya er veldig spennende. Der er det også kaniner. Lillesøster tenker at nå er de på ferie. Men storebror er lei seg likevel.

Vanskeligstilte på boligmarkedet

I Norge vokser over 98.000 barn opp i fattigdom. I et land med høy eierandel er det mange av de fattige som eier sin egen bolig, men tallet er lavere enn gjennomsnittet. Mens 83 % av nordmenn bor i eid bolig, er det omtrent 55 % av de fattige som eier sin egen bolig. Mange av disse er vanskeligstilte på boligmarkedet. Det betyr at de ikke er i stand til å skaffe en egnet bolig, eller står i fare for å miste boligen sin(1). Tallet på vanskeligstilte på boligmarkedet er omtrent 120.000, og av disse er det mange barnefamilier. Statistisk Sentralbyrå jobber med en ny måleindikator for vanskeligstilte, og allerede nå er det indikasjoner på at antallet vanskeligstilte kan komme til å dobles med den nye indikatoren.

Bor på nåde

En relativt stor andel fattige familier bor i leid bolig. I loven heter det at husleiekontrakter skal inngås med en minstetid på tre år. Det er lenge nok for en huseier. Kanskje vil huseieren selge om noen år, fordi prisveksten har vært stor, eller fordi han vil videre i sin boligkarriere. Kanskje har huseieren en tenåring som vil flytte inn i leiligheten. Kanskje syns huseieren at leieboeren er brysom. Treårige kontrakter er et brutalt vilkår for mange vanskeligstilte. Når kontrakten er inngått, kan man slå seg til ro en stund. Men etter et år kommer en liten klump i magen. Etter to år er følelsen sterkere. Hva skjer når kontrakten går ut? Bør jeg snakke med huseieren, eller bør jeg late som ingen ting og håpe på det beste? Kanskje huseieren har glemt at kontrakten går ut? Mange leieboere må flytte etter tre år, eller de får tilbud om å fortsette leieforholdet, men med en ny og høyere husleie.

Det kan også oppstå problemer med depositumet. Noen ganger ser vi tendenser til at huseiere benytter seg av depositumet til å oppgradere leiligheten. En ripe i gulvet kan være en anledning for huseier til å legge nytt gulv. Når depositumet blir tilbakeholdt eller inndratt, kan dette føre til alvorlige konsekvenser for den som må flytte. For mange fattige utgjør depositumet en stor sum, og man er ofte avhengig av å ta med depositumet fra det avsluttede leieforholdet inn i det nye leieforholdet. Flyttebil og nedvask er også praktiske utfordringer som det blir vanskelig å løse når økonomien er stram.

De bodde et sted, men det var ikke et hjem

Leieboerforeningen gjorde en spørreundersøkelse blant medlemmene for et par år siden. Svarene var entydige. De bodde et sted – men det var ikke et hjem.

Det kan virke som at husleieretten i stor grad er utformet for å beskytte huseiere heller enn leieboere. Den korte kontraktstiden og de kompliserte depositumsreglene skaper utrygghet og vanskeligheter ved utflytting. Noen huseiere ser på utflyttingsprosessen som en mulighet til å pusse opp. Er det mindre skader på leiligheten, kreves depositumet , og investeres i oppgraderinger. Leieboeren taper igjen.

En del av problemet ligger i at vi har et uregulert leiemarked og en skattepolitikk som favoriserer boligeiere, og som belønner kjøp av sekundærboliger(2). Derfor har vi en stor, privat utleiesektor i Norge. Mange privatpersoner som leier ut en kjellerleilighet eller et hus de eier, er gode utleiere som behandler sine leieboere godt. Men så lenge privat utleie er en legitim bi-inntekt, vil vi alltid ha utleiere som ikke kan, eller ikke vil følge husleieloven. Som setter opp husleia ulovlig eller kommer med urimelige depositumskrav. Og det vil alltid være mange huseiere som velger å ikke fornye kontrakten når tiden er ute. Hadde sekundærboliger vært skattlagt hardere, og hadde vi hatt et regulert leiemarked, så ville de profesjonelle utleierne hatt en større rolle i det norske leiemarkedet. Det hadde vært en god ting. Profesjonelle utleiere er ofte – men ikke alltid – nettopp profesjonelle. De kjenner husleieloven og følger den. Og de har ikke emosjonelle bånd eller egeninteresser knyttet til leiligheten – mange profesjonelle utleiere ønsker seg faktisk langtidsleie heller enn treårige leieforhold, fordi det fører til bostabilitet og færre transaksjonskonstnader. Mange sier også til oss at når beboerne opplever å bo trygt, så blir det rimeligere, fordi leieboeren opplever at boligen er et hjem, og behandler den deretter.

En boligpolitikk som rammer fattige barnefamilier

Alle partiene på Stortinget støtter eierlinja(3), og mener at det å eie sin egen bolig er en god ting. De fleste av våre partier ønsker også at flere skal eie bolig. Men de økonomiske virkemidlene mangler, og inngangsbilletten til boligmarkedet blir stadig dyrere. Det er de mest sårbare som ikke slipper inn. De som ikke har arv, de som ikke har oppsparte midler og stabil inntekt. Mange av disse er barnefamilier.

I de store byene, der boligmarkedet er mest presset, kan det å stå utenfor boligmarkedet ha stor innvirkning på livskvaliteten. Som fattig og vanskeligstilt på boligmarkedet, har man få muligheter til offentlig bistand. Selv om FNs menneskerettighetskonvensjon, som Norge er rettslig forpliktet til å følge, slår fast at vanskeligstilte har rett på en trygg og god bolig, er det lite som minner om dette i norsk lovgivning. Helse- og omsorgstjenesteloven gir kommunen en plikt til å «medvirke til å skaffe bolig for vanskeligstilte». Mange storbykommuner har løst deler av denne utfordringen med å erverve kommunale boliger. Men i Oslo, der nøden er størst, er antallet kommunale boliger sterkt underdimensjonert. Køene er lange, og mange slipper heller ikke inn i køen, fordi kommunen har rett til å gi avslag til kvalifiserte søkere dersom antall søkere overgår antall boliger.

Vedlikeholdsetterslepet er enormt, bomiljøene er dårlige og preget av at ulike sårbare grupper bor for tett sammen, og husleien er i praksis markedsleie. I de kommunale boligene bor store barnefamilier vegg i vegg med tungt rusavhengige. Barn vokser opp i sosial nød, og konsekvensene på kort og lang sikt er store.

Andre barnefamilier får sosialgaranti fra kommunen. Da må de selv skaffe leilighet på det private markedet. Mange av disse stiller bakerst i køen, for sosialgaranti er ikke populært blant utleiere. Både på det private og på det kommunale leiemarkedet bor fattige barnefamilier trangt, dyrt og dårlig.

Eierlinja har gjort oss til boligmillionærer. Men det er en stadig større gruppe som står på utsiden. Og det kommer de til å fortsette å gjøre så lenge ingen på Stortinget er villige til å røre ved den eneste gyldige menneskeretten i norsk boligpolitikk – at boligen er et hjem og et investeringsobjekt for de som allerede er innenfor.

Noter

1) Vanskeligstilte på boligmarkedet er personer og husholdninger som ikke har mulighet til å skaffe seg og/eller opprettholde en tilfredsstillende bosituasjon på egenhånd.

2) En sekundærbolig er en bolig nummer to, som oftest kjøpt som et spekulasjonsobjekt eller som utleieobjekt.

3) Eierlinja er den rådende norske boligpolitikken siden etter krigen. Eierlinja legger til rette for at flest mulig skal eie sin egen bolig i Norge, til stor forskjell fra de fleste andre europeiske land, der det er vanligere å leie bolig, og der det finnes store boligsektorer reservert for fattige, såkalt social housing. I Norge er denne sektoren veldig liten, og underlagt markedsleie.